Russisk kaviar

Den bøksangeren jeg fanget medio mai (nevnt i blogg 30.juni), har jeg nå fått svar på. Den var merket i Kaliningrad 3. september 2011 som 1K løvsanger.
980 dager senere og 783 km unna ble den altså kontrollert ved Øyeren.





 

I rus over å ha en russisk fugl, tok jeg denne som en STOR løvsanger, men da jeg slapp den ble jeg usikker. Sendte noen dette fotoet, og fikk bøksanger som svar. Da jeg en times tid senere satte på bøksangerlyd, satt den i nota etter et par minutter! (flaks).

 

 

Tok derfor god tid til å ta flere bilder, noe som i etterkant viser seg var smart gjort siden den var merket som noe annet enn den egentlig er.

 

Dette ser ut til å kunne være første utenlandske kontroll av bøksanger her til lands. Tidligere er to norskmerkede kontrollert henholdsvis på Sørlandet og ved Gøteborg (i følge http://must.ringmerking.no)



Carsten roter i arkivet. Del 4

Det er litt liv i bloggen, ikke bare lister over merkede fugl, men litt inspirasjon! Det kan jeg like.
Men det har vært veldig få føtter. Ikke en eneste skikkelig svømmefot på lenge.
Det vil jeg gjøre noe med.

Den kanskje alvorligste svømmefoten vi har her i landet!

Dette er egentlig historien om noe mer, om det store sildemåketokt i Troms.

På utvalgte lokaliteter fra Harstad til Loppa har Helberg drevet med sildemåker i 10 år. I løpet av denne perioden er det mange som har fått kjørt seg litt i felt og sett annerledes deler av landet.

I år var det min tur. Så gikk noe litt i ball med barnefødsler og slikt så jeg skulle reise med feltassistenten fra i fjor. Som kastet inn håndkle på avreisedagen med omgangsyke. Da er det godt å ha sesongarbeidere på laget. Uten beslutningsvegring. Takk Jon, dette ville blitt en skikkelig stusslig tur alene!

Fly til Evenes og buss til Harstad hvor neste befordringsmiddel lå klar i havna og bare ventet på to litt storøyde ringmerkere fra Østlandet.

Tøff båt.

Etter et par timers seiling ble vi satt i land på Lemmingsvær for første måkeøkt. Nattjobbing fra 2330-0130. Gikk helt fint, men vi kunne bare glemme å lese ringer på voksenfugl med kamra.

Der hekker måkene i 70-80 cm høy vegetasjon bestående av kvann og ymse urter. Veldig annerledes enn det vi var vant til. Trikset er vist å følge gangene ungene tråkker til man finner dem. Dette virket bare av og til og vi fikk en pekepinn om at arten ikke har hatt noen veldig god sesong i 2014. Vi fikk også en ide om at det er lurt å reise med noen som kan teknikken i praksis, ikke bare i teorien…

Litt bedre på Auvær morgenen etter. Her var det mer stein og lignet mer på den skjæra vi er vant til!

Men bare litt, i en del av hullene lå disse gullungene:

To små og ganske rene toppskarvunger. En del av de andre var langt mer klissete.

 

Resten av denne dagen ble brukt til å besøke et par litt større øye som ofte har måker på lynghei, men i år var det helt tomt. Et og annet gråmåkereir, men ingen unger eller varsling.

Dag tre var et ordentlig eventyr. Nordfugløy.

 

 

Ny runde i lettbåten og det er vrient å komme i land på lavvann. Da gutta litt rådville spurte kapteinen hva de skulle gjøre fikk de rolig beskjed om at «dressene deres er tette gutter, det er bare å hoppe uti og dra dem inn».

Som sagt, så gjort.

 

Her bor måkene på platået midt på øya. Dit opp er det ca 300 meter og bildet over er tatt mot den slakke østsiden. På vestsiden er det fuglefjell rett i havet.

 

Beskjeden var at det tok ca en time opp. Hvis man er 20 år og i god form, ja kanskje. Vi tok ikke tiden, vi tok pustepauser. Vi brukte ganske nøyaktig en time ned! Ingen av oss er 20 år lenger.

 

Men været var det ikke noe å utsette på.

 

Tåka kom sigende, men la seg nede på 200 meter og vi hadde sol og lett vind hele dagen. Fikk leste en fin gjeng ringer på varslende fugl som hang over oss. Disse kunne det selvfølgelig vært skrevet en hel del om, men i kort er dette fugler som trekker sørvest som våre Østlandssildemåker. Unntaket er han som blir sett i Sveits hver vinter. Det er en litt uvant rett syd strategi!
På kvelden var det «hade» til kystvakta og takk for kjempe service! Hele mannskapet på tåhev for oss i to dager, med lettbåt, varme måltider og lun gjærbakst.

Vi ble overlatt til oss selv og hele Loppa.

Også her må man opp på fjellet for å finne måker. Det er ikke på langt nær like bratt, det er sti og man skal bare opp på 200 meter.

Dag en gikk i yr og tåke. Hvor vi var og hva vi så vites ikke helt. En god fe eller to hadde vært oppover i juni og plottet det meste av reir, så vi gikk blindt på GPS. Sildemåker fant vi bare litt av, fiskemåkeungene så vi ikke noe til, så vi konsentrerte oss om stedets spesialitet, storjo.

Ikke helt som beistene vi hadde fått beskrevet.

Dette begynner å ligne fugl.

 

Dag to var like flott som dag en var bløt.

 

De varsler ganske markert kan man si.

Ringavlesing med kompaktkamera smalt fint. De veier snaut 1,3 kg.

Disse to dagene gikk alt for fort. Det var noen måker og mange joer vi gjerne skulle jobbet mer med. Det finnes jo også en del andre arter som alkefugl, tyvjo og vadere som kunne vært snakket med om vi hadde vært tidligere ute. Men kalenderen var satt etter sildemåkene og de vi faktisk fant var i helt perfekt merkealder.

Siste dagen var det rutebåt klokken 6, en del timer med buss og fly fra Alta og hjem.

Tettpakket tur med mange inntrykk. Dere har fått servert kortversjonen.

Mye vi veldig gjerne skulle brukt mer tid på, så da er det bare å ønske seg tilbake!

 

Helt til slutt, en sildemåke.

J648 er merket i 2006 på Lemmingsvær hvor turen startet og avlest på Loppa, 230 km mot nordøst.

 

 

På fjellet

var været svært varierende i august. Mye bra, men regnbyger på lur og mye vind enkelte dager. Det er ihvertfall min offisielle forklaring på en noe laber fangst.

Ung blåstrupe

En del fugler var lokale. På tunet hoppet det fire unge blåstruper og etter noe dager hadde jeg merket alle fire. Det var alt av unge blåstruper som gikk i nettet. De voksne var heldigvis litt mer mobile.

Ellers ble det ikke så mye fart før solsikkefrøene hadde virket noen dager. Da dukket grønnfink og bjørkefink opp i litt antall. Og en drøss med kjøttmeisunger som fortsatt var gule i kinnene.

Nysgjerrig snømus

En lokal snømus med unge og en ung harepus som daglig hoppet rundt på gresset gjorde at jeg måtte sette nederste nettlomme litt høyere enn normalt. Ikke så heldig når jeg gjerne vil ha blåstrupe, men bedre enn hull i nettet og døde fugler. Snømusa tok ingen fra nettet. Muligens var den årsak til at blåstrupeungene forsvant en etter en. Vi så den jakte på den siste. Snømusa fikk komme ganske nær, men så skjønte den at det var noe muffens og fløy litt unna.

Ny hytteart

I begynnelsen av oktober var løvet blåst av trær og busker, men temperaturene milde. Lemenåret som det ryktes om lenger sør i Hedmark og Oppland ser ikke ut til å ha slått til i særlig grad på Dovrefjell, men uglenettet måtte luftes for å se om uglene kanskje var flinkere enn meg til å avgjøre mengden smågnagere. Det ble en resultatløs kveld og så begynte det å blåse litt mye til at videre forsøk var lurt.

Noen gransangere var fortsatt på trekk

Småfuglene var det litt fart i. Ihvertfall de som liker solsikkefrø. Gransangerne holdt fortsatt ut, men mest intressant var kanskje en spettmeis. I 2010 og 2013 har den blitt registrert på Hjerkinn, men det er første gang den har tatt turen innom hytta. Ellers var det påfallende lite gråsisik å se.

En fremmedkontroll av grønnfink bl det også. Det er alltid artig. Denne gang var den merket bare 95 km unna i sommer i Surnadal, Møre og Romsdal.