Gråhegre

For noen uker siden ble jeg spurt av Arnkjell Johansen og Ole-Jakob Kvalshaug om jeg ville være med å merke gråhegreunger. Som alltid er jeg vond å be når det gjeller pullus med store stålringer på. Fargeringer fristet de med også.

Fantastisk gjeng!

1. pinsedag passet for alle og vi la ut i Vestbys dype skoger med klatreutstyr og lang stige. Opplegget er veldig likt det vi kjører etter hauker. Finn en kjempelang gran du ikke tror er til å klatre i og sett i gang.

7 meter stige gir grei starthjelp.

Vel oppe blir man mottatt med lyden fra tasmanske djevler, og de flotteste nebb som hugger etter deg. Så stapper man dem ned i en sekk og heiser den ned til latsabbene nede på bakken.
Mens de merket og diller kan man ta selvportrett.

Ole-Jakob korrekt antrukket med støvmaske og vernebriller.

Og ja, et er nødvendig. Alt det hvite i reiret og på alle grenene et par meter nedover er ikke egnet lungeføde.

Luftig og fint er det der oppe også.

Det øverste bilde viser kullet med småttinger. Ingen av dem fikk fargering, og de to minste fikk ikke stålring en gang. I de to andre kullene var ungene så store at de var litt brysomme og holde og fotografere samtidig.

Dette det beste jeg fikk til. De fleste var som figuren til venstre.

Til slutt heiser man sekken opp igjen, putter de samarbeidsvillige ungene tilbake på reiret og rappellerer ned til vannflasken sin.

På tre reir merket vi 11 av 13 unger. 8 av disse fikk fargering.

Strategisk nok over ”kneet”.

Topp dag i skogen, takk for at dere tok meg med!