The Norwegian Gull-group goes Gambia.

Som det fremgikk av forrige innlegg har noen av oss vært en snartur i Gambia. Dette er egentlig vinterutflukten til måkefolket i Vest-Agder, pluss litt ymse inviterte med sammenfallende interesser.
Vi fikk selvfølgelig sett veldig mye fugl denne uken. Mye som ligner veldig lite på det vi ser hjemme. Den likeste artsgruppen var vaderne. Det er jo de samme som hekker her og overvintrer der. Nå skal vi spare dere for alle disse festlig fargesterke greiene (og de små brune buggsene, priniar etc) og holde oss til ringmerket fugl.

Det lokale jule brygget.

Det var selvfølgelig sildemåker det i hovedsak dreide seg om. Disse fant vi litt mindre av langs strendene enn ventet. Men på to steder, begge i tilknytning til elveutløp og ferskvannsvasking, var de ganske kule. Den ene er Tanji Baeach som noen kanskje har hørt om, den andre ved Kartong Fishing village litt lengre syd.
Den tredje gode ansamlingen var ute på nevnte Bijol Island. Der var de på ingen måte enkle å komme innpå for ringlesing.
Den aller første ringen vi fikk i skopet var av alle steder merket i Vestfold! Vi hadde forventet Vest-Agder.

Ligner mye på en helt klassisk 1. vinter sildemåke.

Men hva med denne figuren fra Karmøy? Vet den ikke at man aldri skal myte svingfjær første vinter? Det er en fuscus karakter det. Eller var???

Totalt i løpet av turen ble det lest av 20 norske ringer. Med opphav like ujevnt spredt rundt kysten vår som merkeinnsatsen. Noen har vi nevnt, 10 fra Vest-Agder, en Urbpopfugl fra Stavanger og en fra hvert av de tre nordligste fylkene. Det er 6851 km fra Loppa til Bijol!

I tillegg ble det lest av 12 fargeringer fra andre europeiske prosjekter. Kanskje ikke så overraskende, halvparten fra Nederland.

For å utvide vår horisont, og kanskje sette sørlig rekord i avlesninger av norsk fargeringer, tok noen av oss en ekspedisjon over grensen i syd til Senegal, til Casamance.

Improviert grensepost. Dette er en rimelig fattig del av Afrika.

Her var det så dårlig med fugl at måkeforsker Helberg måtte lete etter spor i sanden.

Ryktene sa det ble bedre etter klokken to når fiskebåtene kom inn. I mellomtiden spaserte vi i støvet og spiste på den idylliske restauranten til høyre. Maten var faktisk veldig bra!

Nå var det faktisk litt fugl å se på. Ingen ringer, men mye bra myting.

Her byttes det dekkere for full maskin..

Noen stålringer dukket faktisk opp etter hvert. Denne smalnebbmåka er for sikkerhets skyld satt opp med to ringer! Det står Bruxelles på begge.

Utover denne fikk vi lest av en ung smalnebb med spansk ring og en sildemåke med engelsk ring før vi gikk lei.
Hjemturen gikk delvis med seks personer i en røys av en gammel taxi. På veier som norske krøtter ville gått utenom.

Så en time til fots. Vi fikk aldri vite hvorfor, men her var veien upåklagelig!

Sikkert fint sted på en annen tid av døgnet og med noe annet en måker som mål.
Ved veiens ende møtte vi grenseelven og fergen:

Vi var litt betenkte over stabiliteten på den uthulte trestokken og satt veldig pent og holdt på elekronikken de minuttene turen varte. Derfra var det bare ti små minutter rask gange til nevnte Kartong Beach og ekte norske sildemåker.

Foruten sildemåker fant vi plast på flere andre arter. Majoriteten var 33 middelhavsmåker. De fleste av spansk opprinnelse, men også en del ungfugl vi tror er fra et portugisisk prosjekt.
Litt på smalnebbmåke og splitterne og kanskje mest overraskende to bengalterner, og dem så vi ikke plagsomt mange av. Begge merket i Libya! Det er mye spennende der ute.
På de store fine konge- og rovternene var det sørgelig tomt. Vi så litt metall, men det ble for smått.


Ble nok en bra og ikke minst hyggelig tur dette!



Og vips har John Martin laget kat som viser bevegelsene til de 20 norske sildemåkene.