Carsten forbereder merkesesongen. Del 2.

En annen art det er på tide å henge ut kasser til er trekryper. De har unger allerede i mai og jeg har inntrykk av at de velger reirplass ganske tidlig. På den måten rekker de ofte to kull. Begge i samme territoriet, men med to forskjellige reirplasser. Kassene kan mao henge parvis, ganske tett. Litteraturen sier også at kassene ikke må være for romslige for da går det bare svartmeis i dem. Som om det er et problem? De er hjertelig velkommen hos meg! At kassene blir okkupert av kjøttmeis og blåmeis har skjedd meg år om annet, men stort sett har de fått utlevert et bedre alternativ i nærheten.


Sånn ser det ut når et blåmeiskull har fløyet ut. Legg merke til takpappen som er splittet opp i buen som vender inn mot trestammen.

Selve kassen består av to plankebiter skrudd sammen i ca 90 grader med en liten halvmåne formet dings som tak og bunn.


På disse kassene, som på alt annet jeg bygger bruker jeg skruer. Litt mer jobb med forboring, men det holder så mye lenger.


Lykkelig er den som har egen snekkerbu! Her er siste ukes produksjon. Legg merke til at jeg har filt inn to hakk i kasse ”fronten” som ståltrådene kan henge seg fast i.

Etter et strøk beis er det ut i skogen. Dette er ypperlig for alle som ikke liker å klatre, kassene henges normalt 1-1,5 m over bakken. Servicevennlig! Jeg slår rett og slett to stålråder rundt hele treet og kassen og strammer opp disse med noen pinner. Frøktlig enkelt og raskt.
Stort sett har jeg mine hengende på litt grov gran i blandingsskog. Hvor mye dette har å si er jeg litt usikker på. Når jeg forsøker å finne fellesnevnere for de kassene jeg har hatt tilslag i ender jeg med like mange spørsmål som svar!

Konklusjonene er; prøv!



Dette er et trekryperreir dagen før første egg ble lagt. Kassen er forsiktig hektet løs fra stammen til glede for fotografen.