Carsten iverksetter en helt ny plan!

Eller Carsten lider av dårlig påvirkning fra internett og får behov for nye dingser.

Det hele begynte med en britisk blogg om taksvalefangst. Tanken gikk raskt til en vakker liten taksvalekoloni John Martin og jeg siklet på forleden. Vel vitende om at Onkel Clas har 6 meter lange meitestenger til en billig penge og at litt ståltråd og nett sikkert lå og slang i en krok var det bare å i verksette. Somling er ikke vår greie. Det gikk ikke mange timene før jeg fikk bilde av en håv på MMS. Gjett hva han fikk tilbake?
Så har det gått noen dager med typisk innevær før herligheten omsider kunne testes ut.


Fin sommerkveld ved fjorden.

Dyra er ikke helt villige til å gå på reiret når det står en tullebukk med lang stang og ser på, men i kveldingen når de var i ferd med å gå til ro gikk det lettere. Sett stangen opp til et reir du tror er bebodd og plopp så detter en fugl eller to ned i nettet! Lettvint:)



Omtrent som hos ugler og hønsefugl!

Nå venter jeg spent på en oppdatering fra Hjerkinn på hvordan det går med fjellsvalene.

Flere tårnseilere.

På tide med en liten oppdatering.
I går kveld var John Martin og jeg ute en liten tur til etter tårnseilere. Jeg ville gjerne dele disse gripeklørne med noen!


Været avslører at dette bilde ikke er fra i går...

Kjørte et litt annet nettoppsett enn sist. Om det gav noe vesentlig bedre uttelling vites ikke. Uansett hvor høyt man setter nettet stryker de like over. Noen ble det likevel, nærmere bestemt 10, de fleste i det solen gikk ned og nettet ble litt vanskeligere å se. Siste gikk i mens vi tok ned, litt før klokken 23. Satte seg ettertrykkelig fast og det tok nok gode halvtimen med hodelykt før den var frigjort. Trenger jeg si at det selvfølgelig var en egenkontroll fra et par timer tidligere!

I en stille periode tok vi pause fra tårnseilerne for å se på taksvaleredene og andre fugler nede ved bekken. Taksvaleungene var ganske store og noen var også utflydd. Og låvesvalene strøk så lavt over bakken på parkeringsplassen at de kunne fanges med bordtennisnett. Vi måtte selvfølgelig se om vi kunne få tak i noen. Først litt tårnseilerfangst, så var planen å gå med hver vår stang og nett i mellom. Da vi kom ned igjen var det fortsatt mange svaler, men alle fløy altfor høyt så det hadde ingen hensikt å prøve.

Mytende gjess 2010

Årets fangst av mytende hvitkinngjess foregikk 21. juli i Frognerkilen, som vanlig. 15 personer dukket opp for å hjelpe til med å lure/lede gjessene inn i rusa, som er en liten nettinginnhegning på noen kvadratmeter. Variert bakgrunn på de oppmøtte, en reporter fra NRK radio, fotografer, ringmerkere, andre fuglefolk og to fra Naturvernforbundet i Østfold. Alle som ville fikk prøve seg på å håndtere disse litt større fuglene. For de som før hadde mest erfaring med skadet fugl, blant annet fra Full City-katastrofen i Langesund, så det var hyggelig å kunne tilby dem friske og høyst viljesterke fugler!

Gjessene (foran) på vei inn i rusa.

Det startet dårlig da en liten guttunge jagde gjessene rundt med en kjepp. Arbeidet med å få dem opp på land gikk forsåvidt greit, men sakte. Og den største delen av flokken ville absolutt ikke opp. Til slutt måtte vi godta at vi ikke kunne få alle, og starte avskjæring av retrettmuligheten til vannet.

Gåsefanger Trine overleverer til ringmerker Thor-Erik

Å lede gjessene går greit når man er mange. De går pent og rolig i samlet flokk så lenge vi er like rolige. Vel inne i innhegningen er det bare å plukke dem opp og servere til ringmerkerne.

Her har John Martin vist hvordan man ikke holder en hvitkinngås.

Noen var merket fra før og de ble avlest og tatt blodprøve av. Resten fikk en stålring samt en grå plastring med bokstavkode i svart skrift.

En av grunnene til at de får plastringer i tillegg til stålring, er at disse er lette å lese av uten å måtte fange inn fuglene. Skulle du se en av disse hvitkinngjessene på din vei, vil vi gjerne at du registrerer dem på ringmerking.no/cr. Her får du umiddelbart tilbakemelding om hvor og når den er merket og tidligere avlest.

Og her demonstrerer Terje hvordan man ikke holder en hvitkinngås.

Resultat:
13 var merket med stålring og plastring fra før.
1 var merket med kun stålring og fikk plastring.
16 var umerket og fikk både stålring og plastring.

Og som i fjor var hettemåken med dansk plastring VA76 på plass.

Og så var vi ferdige for denne gang.

Alle foto I.J. Aag

Parkblogg for de siste to månedene.

Feriestille på bloggen. Da er det godt vi har parker og strender.
Litt smårusk har det blitt på den fronten også. I siste regulære innlegg, i begynnelsen av mai, nevnte jeg at de store gjessene var helt pyton. Det tok jeg konsekvensen av og lot dem helt i fred. Jeg blir bare frustrert av å ikke få til. Merket faktisk ingen i juni! Nå i juli derimot oppfører de seg mer normalt og litt av årets produksjon har fått ring. Synes jo jeg bør merke minst like mange hver vår/sommer som danskene skyter i løpet av vinteren!

Andefangsten er det ikke så mye fres i. De finner det meste av maten sin i vannet og med redusert flygeevne er de ikke fullt så frempå.


Litt tynt?

En og annen måke har det blitt. Vanligvis går alle på vingene når jeg tar inn en. Unntagen ved Treschows bro. Men der pleier jo ikke alt være som andre steder. For eksempel dukket det en dag i mai opp to hettemåker med nederlandske ringer! Sånt er gøy!


Høysommer ved Østensjøvannet.

De første lettlurte ungdommene er ute på egenhånd. Montro om det ikke blir flere av dem utover?

Årets fugl

velges hvert år av NOF.
I år falt valget på sandsvale. I begrunnelsen står det blant annet at "den har lenge blitt stemoderlig behandlet". Det gjelder også denne ringmerkingsgruppens innsats. I arkivet fant vi hele tre merkede sandsvaler, med ca 10 års mellomrom!

Arten går kraftig tilbake mange steder i Europa og vi har manglende kunnskap om populasjonen i Norge. Vi håper ringmerking kan være et redskap for å hjelpe på dette. Ikke at de fem vi fikk tak i er det helt utslagsgivende på antall-siden, men vi velger å måle dem i prosent av tidligere innsats :)

Carsten og jeg har lenge snakket om å merke sandsvalene på Fornebu. Ihvertfall så lenge de har holdt til på Storøya. Av en eller annen grunn skjer det ikke av seg selv, men i dag fikk vi endelig spent opp et nett ved kolonien. Strålende solskinn er ikke det beste været for nettfangst. Linerla satt seg på toppsnoren og et par unge steinskvetter hoppet på bakken under og ved siden av. Sandsvalene lurte seg over og ut på sidene. Virker sannelig som de ser ganske godt...

Etter litt justering av plasseringen fikk vi lurt i et par stykker. Litt venting og vips hadde vi tre til. For å ikke forstyrre unødig, stoppet vi etter det. Får vi ånden over oss håper vi å få tatt en runde til når ungene er på sine første flyturer.

Dagens resultat ble fire hunner og en hann. Alle voksne.

Carsten iverksetter en gammel plan. Del 3.

Rettere sagt har jeg bare fortsatt på noe jeg så vidt forsøkte meg på i fjor; tårnseilere.


Ikke rart disse øynene ser godt selv etter at solen har gått ned.

Via London Swifts ble jeg oppmerksom på at tårnseilere reagerer veldig på egen kolonilyd. Fant en MP3 fil der som virker. Har også laget min egen CD med et spor fra en gøyal samling fuglelyder som inneholder en del kontakt og varsellyder i tillegg til den vanlige sangen. Sånt er spennende.

Faste lesere av bloggen husker kanskje at jeg fanget et tårnseilerpar på Sørlandet i fjor. I år fant vi den ene død midt på stuegulvet da vi ankom. Hvordan den har sneket seg inn er fremdeles uklart. Fikk fanget inn maken til kontroll, men den gikk i nettet så ustanselig at jeg bare måtte stenge. Ble ikke noe nytt der nede.

I vinter var jeg nok redd for at juli skulle bli et tomrom etter pullusmerkingen i juni og før høsttrekket setter i gang i august. Listen med forslag til fangststeder ser jeg nå er lengre enn det er dager i måneden…



Jeg har bukt et helt normalt nettoppsett. Sveipemetoden egner seg ikke når man er alene. Har brukt trostenett og ekstra lange stenger. Har satt på en liten heisepatent for å enklere få det helt til topps. Det blir noen ganger opp og ned da de er absolutt greiest å plukke ut før de få pakket seg inn for godt. De rare føttene med de sylskarpe klørne er ikke helt enkle å lirke ut.


Dette bilde måtte jo komme.

Har fått fatt i spesialringer til disse korte rare tarsene. Nå er problemet at tanga er for tykk. Med fire tær pekende fremover blir det hele litt uvant. De griper ustanselig. Ikke alt for vondt til å begynne med, men det er som med blåmeis, alle er like store og lager vondten på nøyaktig samme sted! Etter å ha håndtert 14 stykker var fingrene litt lei.


Aktivitet som anbefales.

Jeg gikk en tur på stien

Der hørte jeg ikke gjøk denne gangen og helt sommer-rolig ble det ikke når jeg gikk sammen med John Martin. Skravlekjærringer.
Eventuelt; Carsten høster frukter av riktig gammel innsats.



Vi slo i hjel noen timer en sommerkveld med å ta en siste sjekk av et lite kassefelt jeg har inne i Østmarka. 25 kasser har hengt der siden 1991. Begynner å bli en bra tidsserie. Stort sett går det i kjøttmeis og svarthvite fluesnappere. År om annet har jeg hatt svartmeis og trekryper og i 2004 hadde et rødstjertpar en mislykket hekking.
I år har alt slått til på en gang! 7 kjøttmeis, 4 svarthvit, 2 svartmeis, 1 trekryper (som dessverre ikke klekte), 1 rødstjert og 1 blåmeis. Sistnevnte hekket her inne for første gang i år. 16 hekkinger på de 23 kassene som var operative i år var over all forventning. De fleste meisene og de færreste fluesnapperne har fått ring. De var i kjent stil modne mens jeg var på ferie. Som bonus fikk jeg merket et lite måltrostkull.

Det eneste som gjensto nå i juli var å merke rødstjertene og få tømt ut brukte reir. Faktisk er det meste allerede klart for neste hekkesesong!


Er det flere enn oss som har stusset over at rødstjerpullus har veldig gule ben?

For at veien inn ikke skal bli for kjedelig har jeg krydret den med 6 kasser ment for rødstjert og trekryper. Også der har tilslaget vært upåklagelig i år. 3 kjøttmeis, 1 blåmeis, i trekryperkasse og 1 rødstjert.


Ikke i denne fine nye kassen med halv front, men i en trang trekryperkasse.

Så rart?

Vipe

Jeg skrev i en tidligere blogg at pullussesongen stort sett var over. I stor grad er det sant for de planlagte eventer. Og så dukker det alltids opp noe når man er ute og farter. Som denne vipen jeg fikk tak i etter litt løping i dag.

Oppdatering 05.07.2010:
I dag ble det ny løpetur på samme sted, så nå er begge ungene merket. Først måtte jeg finne ut hvem av dem som allerede hadde ring, deretter tålmodig venting til den var langt nok fra skjulesteder, så jeg skulle ha en sjanse til å nå den igjen. Siden det ikke alltid går like raskt å løpe igjennom gjørme, rakk denne likevel å komme inn i kornåkeren, men la seg pent ned med en gang den var i skjul og da var det lett å plukke den opp uten å tråkke inn i åkeren. Kan risikere å bli sprek av dette... Og nok en gang må joggeskoene i dusjen.

Sørlandsferie

Det har vært litt stille fra meg på bloggen i det siste. Det skyldes enkelt og greit to ukers ferie på Sørlandet uten internett-tilgang. Aktiviteten var det derimot ikke noe galt med.
Det ble to ganske forskjellige uker. I påvente av fargeringer til måker fikk de lite fokus i første omgang. Var en del rundt og så hvor de holdt til, men det var svanene som fikk mest oppmerksomhet.

Jeg er nå satt opp med fargede fotringer til disse også, noe som gjør dem mye lettere å lese av på avstand og i vannet. Det ble til seks nymerkinger og 3 fugl som allerede hadde metallring fikk plastringen ettermontert. Det lokale paret, som har valgt å stå over hekkingen i år og et beist av en hann på nesten 12 kilo.

En kul ring hadde han allerede!

Et og annet tjeldkull fant jeg også løpende rundt i vannkanten.

Glimrende kamuflasje, men bare når de ligger stille.

Ikke spesielt nurkete.

Den andre uken ble fruen lagt ut i solen mens jeg dro på sjøen. Selv om mange svartbak hadde lagt om igjen og påfallende mange hadde bare to unger ble det litt antall av det. Med mange nok småholmer monnet det i takt med at det minket på unger i de nærliggende fikemåke- og makrellternekoloniene…
Blandingskolonier av grå og sildemåke holder jeg meg unna. Heldig vis er de så greie at de lager noen som er så rene at jeg tør. Nakent fjell = gråmåke. Mye vegetasjon = sildemåke.

Hadde alle vært så store på den tiden jeg var der hadde det vært enklere.

I alle koloniene er det et og annet svartbakpar. De fleste skiller seg greit ut når de blir litt størrelse på dem:

Den ene er grei å plukke opp med en hånd, den andre er mer som en liten buss…

Litt blodig og med fokusproblemer.

Noen få makrellterner ble det også, selv om de to beste stedene var helt utradert i år.

Liten tass som nå har gitt sitt bidrag til forskningen via en blodprøve.

Nettfangst ble det lite av. Stort sett bare sol og vind. Ikke var det noe særlig annet enn de lokale hekkeparene å ta av heller.
Fikk med meg noen meisekull i det jeg kom ned og fant faktisk hele tre kjøttmeis på egg. Bare et av dem rakk å bli store nok før jeg dro hjem igjen. Greit nok det, jeg har noen på gang her også. Mer irriterende var det at tyrkerduene (en art jeg bare har sett der nede en gang før) som hekker i tuntreet ikke var klekt.

Man kan ikke rekke alt.

Høk over høk

Noen saker er for morsomme til å la være. Merking av fugleunger med CA-ringer er en sånn sak. Litt planlegging og litt arbeid kreves. I dag var det hønsehaukens tur.

Med stige i hånda og stolpesko i sekken bar det innover i skogen. Som vanlig får Carsten den slitsomme jobben med å klatre, mens jeg står under og får dem sendt ned i postsekker.

Selv om ungene ikke helt har fått styrken til de voksne, er det litt kraft i beina. Noe Carstens perforerte arm bærer preg av. Jeg må innrømme at jeg ikke gledet meg til å stikke hånda ned i sekken da jeg så klørne stikke ut gjennom stoffet. Men det gikk veldig greit.

De tre ungene var i lett varierende størrelser. Om det skyldes alder eller kjønn er vi litt usikre på.

Nesten som å plukke halvblinde trykkende meisunger...