Carsten roter i arkivet. Del 4

Det er litt liv i bloggen, ikke bare lister over merkede fugl, men litt inspirasjon! Det kan jeg like.
Men det har vært veldig få føtter. Ikke en eneste skikkelig svømmefot på lenge.
Det vil jeg gjøre noe med.

Den kanskje alvorligste svømmefoten vi har her i landet!

Dette er egentlig historien om noe mer, om det store sildemåketokt i Troms.

På utvalgte lokaliteter fra Harstad til Loppa har Helberg drevet med sildemåker i 10 år. I løpet av denne perioden er det mange som har fått kjørt seg litt i felt og sett annerledes deler av landet.

I år var det min tur. Så gikk noe litt i ball med barnefødsler og slikt så jeg skulle reise med feltassistenten fra i fjor. Som kastet inn håndkle på avreisedagen med omgangsyke. Da er det godt å ha sesongarbeidere på laget. Uten beslutningsvegring. Takk Jon, dette ville blitt en skikkelig stusslig tur alene!

Fly til Evenes og buss til Harstad hvor neste befordringsmiddel lå klar i havna og bare ventet på to litt storøyde ringmerkere fra Østlandet.

Tøff båt.

Etter et par timers seiling ble vi satt i land på Lemmingsvær for første måkeøkt. Nattjobbing fra 2330-0130. Gikk helt fint, men vi kunne bare glemme å lese ringer på voksenfugl med kamra.

Der hekker måkene i 70-80 cm høy vegetasjon bestående av kvann og ymse urter. Veldig annerledes enn det vi var vant til. Trikset er vist å følge gangene ungene tråkker til man finner dem. Dette virket bare av og til og vi fikk en pekepinn om at arten ikke har hatt noen veldig god sesong i 2014. Vi fikk også en ide om at det er lurt å reise med noen som kan teknikken i praksis, ikke bare i teorien…

Litt bedre på Auvær morgenen etter. Her var det mer stein og lignet mer på den skjæra vi er vant til!

Men bare litt, i en del av hullene lå disse gullungene:

To små og ganske rene toppskarvunger. En del av de andre var langt mer klissete.

 

Resten av denne dagen ble brukt til å besøke et par litt større øye som ofte har måker på lynghei, men i år var det helt tomt. Et og annet gråmåkereir, men ingen unger eller varsling.

Dag tre var et ordentlig eventyr. Nordfugløy.

 

 

Ny runde i lettbåten og det er vrient å komme i land på lavvann. Da gutta litt rådville spurte kapteinen hva de skulle gjøre fikk de rolig beskjed om at «dressene deres er tette gutter, det er bare å hoppe uti og dra dem inn».

Som sagt, så gjort.

 

Her bor måkene på platået midt på øya. Dit opp er det ca 300 meter og bildet over er tatt mot den slakke østsiden. På vestsiden er det fuglefjell rett i havet.

 

Beskjeden var at det tok ca en time opp. Hvis man er 20 år og i god form, ja kanskje. Vi tok ikke tiden, vi tok pustepauser. Vi brukte ganske nøyaktig en time ned! Ingen av oss er 20 år lenger.

 

Men været var det ikke noe å utsette på.

 

Tåka kom sigende, men la seg nede på 200 meter og vi hadde sol og lett vind hele dagen. Fikk leste en fin gjeng ringer på varslende fugl som hang over oss. Disse kunne det selvfølgelig vært skrevet en hel del om, men i kort er dette fugler som trekker sørvest som våre Østlandssildemåker. Unntaket er han som blir sett i Sveits hver vinter. Det er en litt uvant rett syd strategi!
På kvelden var det «hade» til kystvakta og takk for kjempe service! Hele mannskapet på tåhev for oss i to dager, med lettbåt, varme måltider og lun gjærbakst.

Vi ble overlatt til oss selv og hele Loppa.

Også her må man opp på fjellet for å finne måker. Det er ikke på langt nær like bratt, det er sti og man skal bare opp på 200 meter.

Dag en gikk i yr og tåke. Hvor vi var og hva vi så vites ikke helt. En god fe eller to hadde vært oppover i juni og plottet det meste av reir, så vi gikk blindt på GPS. Sildemåker fant vi bare litt av, fiskemåkeungene så vi ikke noe til, så vi konsentrerte oss om stedets spesialitet, storjo.

Ikke helt som beistene vi hadde fått beskrevet.

Dette begynner å ligne fugl.

 

Dag to var like flott som dag en var bløt.

 

De varsler ganske markert kan man si.

Ringavlesing med kompaktkamera smalt fint. De veier snaut 1,3 kg.

Disse to dagene gikk alt for fort. Det var noen måker og mange joer vi gjerne skulle jobbet mer med. Det finnes jo også en del andre arter som alkefugl, tyvjo og vadere som kunne vært snakket med om vi hadde vært tidligere ute. Men kalenderen var satt etter sildemåkene og de vi faktisk fant var i helt perfekt merkealder.

Siste dagen var det rutebåt klokken 6, en del timer med buss og fly fra Alta og hjem.

Tettpakket tur med mange inntrykk. Dere har fått servert kortversjonen.

Mye vi veldig gjerne skulle brukt mer tid på, så da er det bare å ønske seg tilbake!

 

Helt til slutt, en sildemåke.

J648 er merket i 2006 på Lemmingsvær hvor turen startet og avlest på Loppa, 230 km mot nordøst.

 

 

Carsten roter i arkivet. Del 3.

En dag i august fikk jeg telefon fra Fuglehjelpen om en havsule. Den var funnet litt forkommen, tatt inn og foret opp på brisling et par ukers tid. Dyrlegen fant ikke noe galt med den og de ville gjerne ha en ring på den før den ble sluppet.

Diger fugl med litt uvanlig mytemønster.

Dette er alltid litt risiko sport. Vondt å avgjøre om dyret faktisk er ordentlig restituert. Praktiske flygeøvelser med tre kilo fugl hjemme på kjøkkenet er en litt vrient!

Skarver og suler har svømmehud mellom alle fire tærne. Kule føtter?

Den ble nå sjøsatt ved sjøfartsmuseet og svømte straks midtfjords for å vaske seg. God start. Ubekreftede rykter sier at den ble sett på sjøen i ukene etterpå. Ikke så oppmuntrende.

Om det ikke kommer de helt store trekkopplysningene ut av denne typen merkinger, så får vi i det minste en kode på individet og blir det funnet en død havsule uten ring i indre fjor i perioden etter på, vet vi i det minste med sikkerhet at det ikke er den samme.

Vi krysser fingrene og håper den nå er langt til havs!

Carsten roter i arkivet. Del 2.

Nå er det lenge siden vi har skrevet om måker. Og en blogg uten måker er jo kjedelig?
1. april fanget vi inne en hettemåke med engelsk ring i Middelalderparken. Hun var merket en hel måned tidligere på Daneshill Landfill i Nottinghamshire.
Nå viser det seg at 2AAN,  er merket samme sted uken i forveien! Tenk om de kunne brukt fargeringer på alle sammen?

 2AAN holdt seg i Sandvika i hele sommer. Tidvis med noe plast søppel rundt benet.

En figur vi ikke har fått merkedata på er den spanskmerkede sildemåka John fant ved Østensjøvannet i mars. Men i juli fikk tak i ham og gitt ham en fargering med på veien sydover. Stas.

Det har ikke blitt ettermontert plagsomt mye på stormåker over sommeren. Den mest spennende, utover overnevnte, er en voksen gråmåke som en tidlig morgen løp rund på Schous Plass. Svensk ring. Nok en fugl merket utenfor Gävle. Faktisk på samme 1000 serie som en vi fikk inn forleden vinter og en som nylig ble lest av på Mørekysten. Virker som den bestanden er ganske villig til å flytte på seg. Kanskje det blir for mye is for dem inni bukta der om vinteren?

Pullus merket i 2005 og nå i kraftig myting.

Til slutt kan vi ta med en avlesning av en som også sikkert stikker av fra isen.

JJZ4 sto på Tollukaia forleden. Merket som pullus i Mjøsa i 2002. På et skjær utenfor Biri ble det fargemerket ca 100 gråmåkeunger i perioden 2001-03. Det er ikke alt for mange avlesninger på disse. Noen få i Oslo, noen i Danmark og noen på Vestlandet. Kanskje ikke så overraskende at de sprer seg annerledes enn de som vokser opp her innerst i fjorden?

Carsten roter i arkivet. Del 1.

Nå har det vært stille en stund. Vi diller nå med noe solsikke og meis, men det er vel ikke så spennende å skrive om hver ensete en.
I anledningen av at høstens tre første hvitkinngjess har blitt lest av i Nederland kan vi servere en gåsehistorie som har ligget litt på vent.

B TC holdt mye lengre enn de andre. Hun ble over 20 år gammel! Vi har ikke sett henne i år.

Som en del kanskje husker ble det satset mye på store gjess i OA i på begynnelsen av 90 tallet. Da med halsringer og stor ståhei. Stålringen til en av disse dukket opp nå i vinter.

Følgende anekdote kom på mailen fra Morten Bergan:

Fuglen var en av tre ungfugler som hadde mistet foreldrene sine i 1991, i Drøbaksundområdet et sted. De ble flasket opp på Ødegård gård og ble nok der temmelig vant med mennesker. Så ble de med i halsringprosjektet vårt i OA og satt ut i Hundsund på Fornebu der jeg tenkte de kunne svømme bort til noen artsfrender for felles sommergleder og en tur sydpå til vinteren. Fuglene ble sluppet, men nådde knapt vannet før artsfrendene kom. Bra tenkte jeg, dumt tenkte gåsungene. For det var slett ikke noen vennskapelig stemning i luften. Det var mer en slags moderne variant av den grimme ælling. De ble umiddelbart jaget bort, først forfjamset rundt omkring i sundet før de omsider ble jaget vekk for alltid, og til et lystig liv i fjorden - trodde jeg. Menneskevant som de var, i dagene som fulgte gjorde de derimot furore i Oslo sentrum og ble omsider innsamlet av politiet på henholdsvis Aker brygge og Karl Johans gate. Siden det var nytteløst å sette dem ut i fjorden, der de bare hadde fiender og ikke frender, ble de fraktet tilbake til Ødegården hvor de tilbrakte resten av sommeren. De var smarte nok til å stikke av da vinteren kom og har tydeligvis funnet veien til Danmark. Der sluttet meldingene - inntil denne dansken altså skulle lage gressplen. Hehe.

Moralen er å ikke inkludere menneskeoppvartete individer i noe halsringprosjekt.

Det er jo bare 26km mellom Ribe og Varde så jeg tipper den døde der vinteren 1991-92. Mon tro hvordan det gikk med de to andre vennene dens?

Morten


Av annet gåsenytt kan det meddeles at bare én grågås skutt under jakta så langt i år. Raringen som tasset rundt i Bjørvika er bragt til veterinær og avlivet. Denne gangen var nok det riktig. Kortnebgåsa derimot har skjønt at i byen er det brød, ikke gress som er mat!    

Og man kan ikke somle med maten når John Martin og de store grå vennene hans er på brygga!